Politisk motivert ondskap

POLITISK MOTIVERT ONDSKAP

Av Jørn Magdahl

Skal en forstå noe som helst av den ondskapen som utspilte seg foran regjeringsbygget og på Utøya, må en se på både psykologiske og politiske faktorer. Psykologisk ekspertise får forsøke å forklare hvordan massemorderen kunne opptre så ufattelig kynisk, men udåden var først og fremst en bevisst og svært nøye planlagt politisk handling. Selv om terroristen ser ut til å ha vært aleine om handlingene sine, har han ikke utviklet seg i et vakuum. I Norge har vi hatt ulike høyreekstremistiske miljøer som siden 70-tallet gang på gang har endt opp med å gjennomføre svært alvorlige (og til dels terroristiske) voldshandlinger: Bomber mot 1. maitog, brannen mot Oktoberbokhandelen i Tromsø, Hadelandsdrapene, bombeangrepet på Nor-moskéen, drapene på indiskfødte Arvid Beheim Karlsen og på Benjamin Hermansen - og flere skyteepisoder og forsøk på brannstiftelser mot asylmottak, flyktningboliger og butikker eid av innvandrere. Terror kan som kjent utvikle seg under ulike religiøse og ideologiske faner, men i Norge har dette altså i hovedsak vært et høyreekstremt fenomen.

Terroren nå skiller seg ut fra den tidligere først og fremst gjennom de svært mange ofre og berørte. Ellers er det både likheter og forskjeller. Der ideologien tidligere som oftest har vært åpent nazistisk (i hitleristisk forstand), så er retorikken til massemorderen nyfascistisk i en noe annen variant. Der nazistenes rasisme bygde på en forestilling om grunnleggende biologiske raseforskjeller og rangordninger, så er de miljøene som har inspirert massemorderen ”moderne” kulturrasister – dvs. at de generaliserer og stigmatiserer folk på grunnlag av religiøs tilhørighet eller kulturell identitet. Der nynazistene forsøkte å oppildne hverandre på gata eller sosialt, så er de nye miljøene først og fremst felleskap på nettet. Voldsforherligelsen har de felles, men nå er det mer og mer hetsen mot islam og muslimer som binder dem sammen. Noen nynazistgrupper opererte med den såkalte teorien om ZOG (”Zionist Occupational Government”) – der myndighetene angivelig var overtatt av jødene. De nye konspirasjonsteoriene går ut på at Europa er i ferd med å utvikle seg til et Eurabia - ved at den enkelte muslim sees på som en agent for ambisjoner om en islamsk verdensorden, og gjennom at myndighetene i land som Norge hjelper fram denne utviklingen. Disse forestillingene er forklaringen på at terroren denne gangen var rettet mot regjeringsapparatet og AUF-ungdommene.

Massakren på Utøya og sorgen over alle de unge døde, har frambrakt en motreaksjon som uten tvil har vist det norske folket og det norske samfunnet på sitt beste. Samtidig er det et beklagelig faktum at det var flere tilløp til lynsjestemning mot vanlige muslimer på gata i Oslo etter at bomba hadde gått i regjeringskvartalet. Fortsatt hevder organisasjoner som ”Stopp islamiseringen” (SIAN) at det er ”den muslimske” innvandringen som er grunnlaget for terrorangrepet. En parallell ville være å si at jødene hadde skylda for jødeforfølgelsene.

Det fins også anti-islamske strømninger i noe breiere sjikt av den norske befolkningen. Disse har vært godt hjulpet fram av politikere som istedenfor å motarbeide fordommer har trukket ”innvandrerkortet”. Disse strømningene må verken møtes med taushet eller stigmatisering. Det trengs kunnskap og reell dialog og debatt. På Greveskogen videregående skole hadde vi i forrige skoleår en vellykket temadag om disse spørsmålene, der mange av de fremste kapasitetene i landet holdt foredrag – og hvor vi hadde dialogseminarer mellom ”innfødte” – og unge med islamsk tro. Jeg tror slikt kan skape en motgift mot ulike typer ekstremisme.

Et av problemene i islamdebatten er en uholdbar form for generalisering. Få ville finne på å kalle Breiviks terror for ”kristen terror”, men sannsynligvis er han verken mer eller mindre representativ for de kristne enn Usama Bin Laden var for verdens muslimer. Et annet problem er hvordan en analyserer forholdet mellom religion og kulturelle tradisjoner. Få ville finne på å se på det som en følge av kristendommen ”som sådan” når omskjæring blir praktisert av kristne. Et tredje forhold er at det store mangfoldet blant dem som på en eller annen måte regner seg som muslimer, vil utvikle seg ytterligere i møte med det norske samfunnet og de verdiene som dominerer her. Istedenfor ”vi” og ”dem” vil vi få et samfunn med større variasjon, men felles spilleregler. Sluttelig vil det være mange førmoderne kulturelle praksiser, oppfatninger om forholdet mellom kjønn osv. som må bekjempes, men hvor metoden vil være avgjørende. Ofte vil overbevisning og en viss tålmodighet gi større resultater enn tvang på områder hvor ”vi” også har trengt lang tid.

Ved alle tidligere eksempel på grov vold og terror fra høyreekstreme i Norge, er disse miljøene blitt satt kraftig tilbake. La oss bidra til at det blir slik denne gangen også – stikk imot hva massemorderen håper på.